Eklogitt i Lofoten
Navnet eklogitt kommer fra gresk og betyr “særlig utvalgt”. Eklogitt er – globalt sett – en sjelden bergart, og i Norge har vi noen av verdens flotteste og mest varierte forekomster som forskere fra hele verden kommer for å studere. Bergarten har stor vitenskapelig verdi fordi dannelsen og nedbrytningen av eklogitter gir oss kunnskap om geologiske prosesser dypt nede i jordskorpen, prosesser som er med på å forklare dannelsen av både sedimentbassenger og fjellkjeder.
Eklogitt har et spesielt utseende som er lett å legge merke til. Mest kjent er den rød- og grønnspettede varianten som har en gul grunnmasse. Kornene er vanligvis jevnstore. En annen variant er hvit- og grønnstripet. Eklogitt blir mye brukt til sliping av smykkestein.
Eklogitt har blitt brukt som ballaststein fordi den er uvanlig tung. Det foreligger planer om å utnytte en eklogittforekomst i Sogn og Fjordane fordi bergarten inneholder mineralet rutil som kan benyttes til fremstilling av metallet titan.
Eklogittene på Vestlandet ble omvandlet fra eldre magmatiske bergarter under den kaledonske fjellkjededannelsen i silur- og devontiden (420-400 millioner år). I Lofoten finnes også prekambriske eklogitter. Disse er eldre enn 542 mill. år.
Eklogitt består hovedsakelig av rødbrun granat (almandin-pyrop) og grønn pyroksen (omfasitt). Den inneholder også mindre mengder enstatitt, rutil, kvarts, kyanitt og andre mineraler. Mineralet coesitt, som er karakteristisk for bergarter som har vært utsatt for svært høyt trykk, kan forekomme i små mengder.
Eklogitt er en metamorf bergart omdannet fra mørke (mafiske) bergarter (basalt, diabas, gabbro, amfibolitt) under ekstremt høye trykk og temperaturer langt nede i jordskorpen. Tilstedeværelsen av eklogitt forteller at berggrunnen har vært nede på 30 til 80 km dyp. Dannelsen av eklogitt på Vestlandet har sammenheng med kollisjonen mellom Baltika og Laurentia i silur. Området lengst vest lå mest sentralt i kollisjonssonen, og her ble bergartene presset lengst ned og metamorfosen er høyest.
Tekst fra wikipedia.

Funnet er gjort på Flakstadøy
Funn og foto: ojn – 2010